Materiale og metode

Denne artikkelen bygger på Freemans fortellinger om dr. Thorndyke (20) og Conan Doyles fortellinger om Sherlock Holmes (21). Tekstene er lest med særlig oppmerksomhet på medisinske problemstillinger og arbeidsmetoder, og sammenholdt med egen kunnskap om europeisk medisin på 1900-tallet.

Biografiske opplysninger om forfatterne bygger hovedsakelig på de to eksisterende biografiene om Freeman (22, 23), og en eldre (24) og en nyere (25) biografi om Conan Doyle.

Richard Austin Freeman

Richard Freeman, som senere tok navnet Austin og oftest ble betegnet som R. Austin Freeman (figur 1), var født i London i 1862. Han var yngst av fem søsken og sønn av en skredder (22). Han studerte medisin ved Middlesex Hospital fra 1880 og fikk sin legelisens i 1886 (23). I et stramt arbeidsmarked for leger og uten midler til å kjøpe sin egen praksis, søkte han etter ett års praksis som kandidat (house surgeon), stilling som «Assistant Colonial Surgeon» i den britiske kolonitjenesten på Gullkysten (nåværende Ghana). Han fikk stillingen, og etter å ha giftet seg med Annie Elisabeth Edwards i 1887 dro han samme år til Afrika. Han var ekspedisjonslege på en reise til Bontuku (nå i Elfenbenskysten) i 1888–89 der han også hadde oppgaver som botaniker, zoolog, mineralog og ikke minst diplomat. Dette er beskrevet som «one of the most important events of his life» (23), og Freeman publiserte senere sine eventyrlige opplevelser i to bøker (26, 27).

Han fikk, som så mange andre europeere, malaria under reisen, endatil blackwater fever med hemoglobinuri og sannsynlig nyreaffeksjon. Dette ga ham svekket helse resten av livet, og han måtte trekke seg fra stillingen allerede i 1892. Tilbake i England hadde han problemer med å skaffe seg arbeid. Han fikk to sønner, Clifford John Austin i 1893 og Lawrence i 1897. Tjenestetiden i Afrika var akkurat for kort til at han kvalifiserte til offentlig pensjon og økonomien var dårlig (22). Han hadde et kort vikariat ved øre-nese-hals-avdelingen ved Middlesex Hospital og etablerte egen praksis i Wimbledon i 1895, men måtte gi opp etter kort tid på grunn av helseproblemene. Gjenforening med en gammel kollega, James Pitcairn (1860–1936), som var fengselslege ved Holloway Prison, ga ham en periode stilling ved fengselet og enda viktigere, tjenestebolig for hele familien. Det hevdes at denne yrkeserfaringen ga ham skrekk for fengsler og i sine senere kriminalfortellinger lar han gjerne forbryteren dø – ofte av selvmord – for å slippe fengsel (23).

Sammen med sin kollega Pitcairn publiserte han under pseudonymet Clifford Ashdown en serie fortellinger om Romney Pringle, en slags Robin Hood-skikkelse, som senere ble til bok (28).

I 1902 flyttet Freeman av økonomiske grunner til Gravesend, tre mil øst for London, der han ble boende resten av livet. Sannsynligvis inspirert av Sherlock Holmes’ gjenoppstandelse i 1893 (29), debuterte dr. Thorndyke i kriminalromanen The Red Thumb Mark i 1907 (30). Freemans helse bedret seg, og i en alder av 45 år begynte han et langvarig kriminalforfatterskap som gjennom 35 år, fram til 1942, skulle omfatte 21 romaner og 40 noveller om den nye helten. Hele forfatterskapet om Thorndyke er samlet i en ni binds nyutgivelse (20). Totalt utgjør Freemans litterære produksjon 47 bøker, 124 noveller og fortellinger og 30 sakprosaartikler (31). 30 bøker handler om dr. Thorndyke (tabell 1).

Under første verdenskrig tjenestegjorde Freeman fire år som sanitetskaptein i England. I 1921 utga han den sosiologiske boken Social Decay and Regeneration, der han blant annet uttrykte skepsis til samfunnsutviklingen (32).

Freeman hadde mange talenter og hobbyer. Han beskrives som en dyktig bokbinder og en talentfull maler som også modellerte gipsskulpturer (33, s. 69).

Mens mange leger skriver for gledens og avvekslingens skyld, best formulert av legen og forfatteren Anton Tsjekhov (1860–1904) som «litteraturen er min elskerinne, medisinen min lovformelige hustru» (34), skrev Freeman for å overleve økonomisk. Han beundret dr. Samuel Johnson (1709–84), og sluttet seg til Johnsons utsagn: «No man but a blockhead ever wrote, except for money» (35). Freemans reiseskildringer og sosiologiske bøker solgte dårlig, mens kriminallitteraturen ga en jevn inntekt gjennom årlige utgivelser. Han fulgte nøye med på medisinsk forskning og innredet et laboratorium i huset sitt for selv å teste metodene han lot sin litterære detektiv bruke.

Hans litterære kvalitet er omdiskutert, noe som er tilfelle for mange i denne sjangeren. Litteraturkritikeren Julian Symons (1912–94) er kritisk og karakteriserer Freeman som kjedelig (8, s. 89). Mange av romanene virker i vår tid ordrike og langdryge med lite handling. «Freeman var ingen lysende skribent, saklighet og en viss tørr humor er hans fremste litterære fortrinn», skrev Nils Nordberg (36, s. 217). Den britiske tørrvittigheten er det mye av i hans forfatterskap og enda mer i brevene han skrev til sin niese og som siteres i en av biografiene (23).

Men Freemans fortellinger er fascinerende, og detaljene er mange, iblant vel mange. Kriminalforfatteren Raymond Chandler (1888–1959) har gitt ham følgende karakteristikk: «Austin Freeman is a wonderful performer. He has no equal in his genre and he is also much better writer than you might think» (22).

Freeman døde i 1943, 81 år gammel. Han omtales som «den første skribent som med avgjort hell lot sin detektiv benytte seg av strengt vitenskapelige metoder» (37).

Dr. John Evelyn Thorndyke

Den litterære legedetektiven John Evelyn Thorndyke (figur 2) ble født i 1870, åtte år etter Freeman. Han studerte medisin ved St. Margareth’s Hospital i London, avla dessuten juridisk eksamen i 1896 og ble senere professor i rettsmedisin. Han bodde i 5A King’s Bench Walk i London sammen med Nathanael Polton og etter hvert også dr. Christopher Jervis.

Dr. Jervis var en bekjent av dr. Thorndyke fra studietiden og de møttes igjen i romanen The Red Thumb Mark. Her og i de fleste senere historiene, er det dr. Jervis som er fortelleren og slik sett blir parallell til dr. Watson i Sherlock Holmes-historiene. Jervis har «the heaven-sent gift of silence» og må ofte leve i uvisshet når Thorndyke arbeider i stillhet med sine undersøkelser (30).

Nathanael Polton er en tidligere pasient av Thorndyke, som var «miserably ill and broken», men nå er blitt altmuligmann og laborant i 5A King’s Bench Walk, der annen etasje er et godt utstyrt laboratorium. «The laboratory is really my home», sier han (38). Polton har tidligere arbeidet med klokker og optiske instrumenter og er ifølge sin sjef «intended by Nature to be a professor of physics» (30).

«I roman-detektivenes store selskap er John Thorndyke kanskje ikke av de mest farverike; som sin egen metode er han et kjølig bekjentskap. Til gjengjeld står han med begge ben i virkeligheten», skrev André Bjerke (1918–85) (39, s. 64). Det bemerkelsesverdige med dr. Thorndyke er nettopp hans vitenskapelige tilnærming til virkeligheten. Han levde opp til Arthur Schopenhauers (1788–1860) forskerideal. Han så det alle hadde sett, men tenkte det ingen andre hadde tenkt (40, s. 93).

Dr. Thorndyke er vennlig og tålmodig, og en innbitt einstøing som trives best i eget selskap (41). Hans eneste svakhet er sansen for sigarer. Dr. Thorndyke førte selv flere av sine saker for retten med stor kløkt, men det er først og fremst etterforskningsmetodene som imponerer. Han sammenlikner kriminaletterforskning med medisinsk diagnostikk. «You know that an investigation follows a certain logical course. It begins with the observation of the conspicuous facts (...) The next stage is to propose to oneself one or more provisional explanations or hypotheses» (42).

«Freemans medisinerhelt er en vakker, distingvert og sympatisk mann med et rolig og myndig vesen. Selvsagt en uforlignelig efterforsker, ja, så ufeilbarlig at det stundom kan irritere. Først og fremst kjennes han på at han alltid bærer med seg en liten grønn håndkoffert eller dokumentmappe. Den innehoder (sic) et helt lite laboratorium i miniatyr, med mikroskop, reagensrør og retortere, brennere, flasker med merkelige stoffer, veie- og måleutstyr, kort sagt alt han trenger for å undersøke et åsted». Slik presenterte Nils Nordberg dr. Thorndyke i Aftenposten i 1971 (19). Den lille, innholdsrike, grønne kofferten, «Thorndykes’s green canvas-covered research case» (43) skal ha gitt Scotland Yards åstedskoffert navnet «the Thorndyke bag».

Kunnskap og teknologi som medisinsk og annen forskning utviklet rundt århundreskiftet, ble nyttig i rettsmedisinsk arbeid. Nye metoder for å bestemme dødstidspunkt og personidentitet er gode eksempler (44). Francis Galton (1822–1911), fetter til Charles Darwin (1809–82), regnes som opphavsmannen til den rettsmedisinske bruken av fingeravtrykk med sin bok Finger Prints fra 1892 (45), selv om den britiske legen Henry Faulds (1843–1930) allerede i 1880 hadde påpekt det samme (46). Nettopp blodige fingeravtrykk er utgangspunktet for historien i den første romanen om dr. Thorndyke fra 1907 (30). Den utkom bare to år etter at de første drapsmenn i Storbritannia ble dømt på bakgrunn av fingeravtrykkbevis (47). Også i den siste romanen om dr. Thorndyke fra 1942 er fingeravtrykk avgjørende bevis (38). Der ble dessuten en sjelden, arvelig hårsykdom, pili annulati, viktig for personidentifiseringen. Kombinasjonen av ny teknologi og sjeldne diagnoser går igjen i flere fortellinger.

Mikroskopet ble flittig brukt, og i novellen A fisher of man (48) var igjen undersøkelse av hår viktig for oppklaringen. Thorndyke fant ut at det var skjegghår og stilte diagnosen trichorrhexis nodosa, en strukturell hårskaftabnormitet (49).

Det skjedde mye innen fotografering på begynnelsen av 1900-tallet, og sammen med Polton utviklet dr. Thorndyke nye metoder for fotoforstørrelser. I sitt eget laboratorium konstruerte de endatil et minikamera på størrelse med et lommeur.

Thorndyke hadde en særlig sans for fotavtrykk. Han både fotograferte dem og laget gipsavstøpninger. I en fortelling fant man fotavtrykk av en mann uten lilletær (50). Det viste seg å skyldes den meget sjeldne tilstanden ainhum (dactylolysis spontanea), som finnes i Afrika og ganske sikkert er et minne fra Freemans afrikaopphold.

I novellen Rex vs. Burnaby (51) blir en mann forgiftet. Svelgvansker, rødme, takykardi og dilaterte pupiller, tyder på atropin. Mistanken om forgiftet kaninkjøtt blir bekreftet gjennom en «exhaustive chemical test for atropin». Dr. Thorndyke var nemlig oppdatert og kjente til at «belladonna poisoning from eating rabbit have been recorded – by Firth and Bently» (51). Han viste til en kasuistikk i The Lancet i 1921 (52).

Til å identifisere blodflekker brukte dr. Thorndyke guaiacum, et plantemiddel som har hatt ulike medisinske bruksområder (53).

Fellestrekket i arbeidet hans er hele tiden systematisk innhenting av kunnskap basert på egne observasjoner, og skepsis til for tidlige konklusjoner. Som dr. Thorndyke selv har sagt det: «Aksepter ingen forklaring før den er bevist. Undersøk selv hver eneste detalj uavhengig av andre og la alle muligheter stå åpne» (53, s. 230).

Den omvendte detektivhistorien

Litterært er Freeman best kjent som oppfinneren av «den omvendte detektivhistorien» (inverted detective story) i 1910, der vi først er vitne til forbrytelsen og får vite hvem den skyldige er, og deretter følger oppklaringen (55). I dag er ikke dette så sjeldent. Vi kjenner strukturen blant annet fra TV-detektivserien Columbo i 1970-årene med Peter Falk (1927–2011) i hovedrollen. På engelsk kalles sjangeren gjerne «howcatchem» som en motsetning til den klassiske «whodonit». Dette litterære grepet vakte oppsikt i sin tid.

The Case of Oscar Brodski, som er en av få Thorndyke-fortellinger som er oversatt til norsk (56), innleder novellesamlingen The Singing Bone fra 1912 (57). Fortellingen er delt i to, først en detaljert beskrivelse av forbrytelsen der det ser ut som forbryteren har skjult alle spor, deretter Thorndykes møysommelige arbeid for å oppklare saken. Freeman skrev senere fem noveller og to romaner (41, 58) i dette formatet.

Kjernen i Freemans kriminallitterære ideologi framgår av hans egen innledning til denne novellesamlingen (57): Det viktigste spørsmålet i en kriminalsak er ikke «Hvem er den skyldige?». Det viktigste spørsmålet er «Hvordan ble oppdagelsen oppnådd?». «(…) so fascinating is the business of investigation (…) that we scarcely notice the absence of mystery», skrev den amerikanske kriminallitteraturkjenneren Howard Haycraft (1905–91) (33, s. 70).

De vitenskapelige metodene er viktigere enn resultatet!

Freeman og Doyle – Thorndyke og Holmes

R. Austin Freeman og sir Arthur Conan Doyle (1859–1930) hadde mye til felles. De var jevngamle leger utdannet henholdsvis i London og Edinburgh i 1880-årene (22–25). Doyle hadde en mer fornem familiebakgrunn enn Freeman, men de hadde begge problemer med å skaffe seg fast legejobb etter eksamen, og de tok begge hyre som skipslege både til Arktis og til Afrika. I Afrika ble de syke, Doyle av enteritt og Freeman av malaria. Begge var sanitetsleger under den første verdenskrig, Doyle tjenestegjorde også i Sør-Afrika under boerkrigen. Mens Freemans vitenskapelige undersøkelsesmetoder og instrumenter ble kopiert av Scotland Yard, bidro Arthur Conan Doyle til frifinnelse av uskyldig dømte i kriminalsaker fra virkeligheten (59).

De forlot begge medisinen for å bli forfattere, men grunnene var ulike. Doyle valgte allerede i 1891 bort sin nyetablerte praksis som øyelege i London for å bli heltidsforfatter etter suksessen med sine bøker om Sherlock Holmes. Den første Holmes-fortellingen, A Study in Scarlet, publiserte han i bokform allerede i 1888 (60), og som idrettsmann, politiker og forfatter av historiske romaner i tillegg til kriminallitteraturen, ble han med tiden en kjent person på begge sider av Atlanterhavet med et bredt kontaktnett. Han beskrives av biografen og krimforfatteren John Dickson Carr (1906–77) som sin tids mest berømte brite i USA (24).

Freeman måtte velge skrivingen for å overleve økonomisk, ettersom han ikke hadde helse til å fortsette som lege. Han erkjente åpent at hans kriminalromaner var inspirert av Doyles suksess (61, s. 1).

At Doyle var 20 år tidligere ute, og dessuten en internasjonal superkjendis, er en åpenbar grunn til at dr. Thorndyke kom i skyggen av Sherlock Holmes. «Når han ikke gjorde samme inntrykk her hjemme, så kom det antagelig av at Conan Doyle var først. Og at Thorndyke ikke var like fascinerende eksentrisk som Sherlock Holmes», mener Nils Nordberg^{*Nils Nordberg, personlig meddelelse 18.9.2022.}. Kanskje er den litterære kvaliteten hos Doyle høyere også, men viktigere for Sherlock Holmes’ tilsynelatende evige liv, tror jeg de billedlige framstillingene er. Sidney Pagets (1860–1908) tegninger i The Strand Magazine er legendariske (figur 3). Sherlock Holmes ble framstilt på teater av William Gillette (1853–1937) allerede i 1899, og er filmatisert mange ganger, senest i 2009 med Robert Downey jr. i hovedrollen.

Det er mange likheter mellom de to detektivene, akkurat som mellom forfatterne. Mens Doyles lærer, kirurgen Joseph Bell (1837–1911), var modell for Sherlock Holmes (22, 23), var Freeman påvirket av rettsmedisineren Alfred Swayne Taylor (1806–80) og hans lærebok (62), selv om Freeman understreker at dr. Thorndyke «was not modelled after any real person» (61). De som hevder at Freeman som medisinstudent hadde Taylor som lærer (36, 39), tar feil. Taylor sluttet å undervise da Freeman var 15 år, og han døde i 1880, samme år som den 18 år gamle Freeman begynte sine medisinstudier ved Middlesex Hospital. Det var ideene til Taylor mer enn personen, som var viktig.

Deduksjon og resonnementer preger både Sherlock Holmes og dr. Thorndyke. Holmes er, med sitt fiolinspill og sin bruk av morfin og kokain, mer sær og eksentrisk enn Thorndyke (63). Thorndyke framstår mer som en vanlig person – på samme måte som Freeman var mindre fargerik enn Doyle. «Mentally, Thorndyke is quite normal. He has no gifts of intuition or other supernormal mental qualities. He is just a highly intellectual man of great and varied knowledge» (61). Thorndyke er til gjengjeld mer vitenskapelig i sine undersøkelsesmetoder enn Holmes. «He is an investigator of crime, but he is not a detective», skrev Freeman selv og understreket at dette skiller ham fra Holmes (61).

At Sherlock Holmes ble oversatt til norsk allerede i 1891 (64), har bidratt til å sikre varig interesse også her i landet. Ulike utgaver av all Sherlock Holmes-litteraturen, fire romaner og 56 noveller, er utgitt på norsk.

Situasjonen for dr. Thorndyke er annerledes. Av all litteratur om ham, er kun fire noveller oversatt til norsk (54, 56, 65, 66).

Så tidstypiske som bøkene er, og så endret medisinen er blitt på hundre år, er det liten grunn til å tro at mer av Thorndykes bedrifter vil bli tilgjengelig på norsk. Heldigvis er alle utgivelsene nå samlet på engelsk (20).

Kriminallitteratur og medisinsk historie

Skjønnlitteratur kan være en god kilde til forståelse av en tidsepoke (67). Det gjelder også kriminallitteraturen. «Jonas Lies/Max Mausers kriminalromaner forteller meg mer om det norske samfunn i 1930-årene enn hva Sigurd Christiansen og Ronald Fangens romaner og Helge Krogs skuespill gjør», skrev Willy Dahl i sin bok om norsk kriminallitteraturs historie (5, s. 9).

Historikere stiller hovedsakelig to spørsmål til samtidsdiktning (68):

• Hva finner vi av forfatterens tidsbundne virkelighet?

• Hvilket inntrykk kan teksten ha gjort på leserne i samtiden?

Freemans fortellinger viser oss bedre enn mye faglitteratur, hvilke muligheter som lå i medisinens vitenskapelige framskritt på begynnelsen av 1900-tallet. Det er all grunn til å tro at Thorndykes undersøkelsesmetoder og ikke minst systematiske tilnærming til problemer, også ga leserne tro på medisinens voksende evne til å stille spesifikke diagnoser og avklare sykdomsårsaker, selv om behandlingsmulighetene fortsatt var begrenset. Ny kunnskap og nye tekniske hjelpemidler kunne omsettes til åpenbart nyttige resultater. Med den autoritet leger hadde på den tiden, styrket det budskapet at ikke bare detektivhelten, men forfatteren selv også var lege.

En gjennomgang av engelskspråklig kriminallitteratur fra det 20. århundret har identifisert 53 forfattere med legedetektiver (69). Fram til 1970 var samtlige av disse legene menn, og nesten alle var generalister og praktiserende allmennleger. I 1990-årene, da nesten halvparten av århundrets legedetektiver ble skapt, var et flertall av dem kvinner og spesialitetene var flere med et sterkt innslag av patologer. Det mest interessante er utviklingen i arbeidsmetode hos legedetektivene. På begynnelsen av 1900-tallet dominerte den vitenskapelige tilnærming basert på analyse av fysiske funn og deduksjon med dr. Thorndyke som det beste eksempel. Mot midten av århundret endret dette seg. Da overtok intuisjonen for de logiske resonnementer. Flere av legedetektivene var psykiatere og det var samtaler, sosiale settinger og intuitive sammenhenger som avslørte den skyldige. På slutten av århundret skjedde et nytt skifte. Moderne rettsmedisin med DNA-analyser og ny teknologi introduserte på nytt vitenskapelige etterforskningsmetoder. Et av de beste eksemplene er Patricia D. Cornwells bøker om dr. Kay Scarpetta, kvinnelig rettsmedisiner og jurist på USAs østkyst (70).

Bruken av medisinske termer økte og antall dødsfall per bok, som et uttrykk blant annet for flere seriemord, steg kraftig fra 1990. Selv legedetektivene opptrer umoralsk og kriminelt i dagens kriminallitteratur som preges av mer action og vold enn før. Daryll Anderson tolker dette blant annet som et uttrykk for normløshet i samfunnet og en utvikling av en mer inhuman helsetjeneste med skremmende perspektiver (69).

Det er neppe tilfeldig at skiftet fra intuisjon til vitenskapelige metoder i den medisinske kriminallitteratur falt sammen med introduksjonen av kunnskapsbasert medisin i 1990-årene (71). Tilfeldig er det heller ikke at Freeman lar dr. Thorndyke bruke de nyeste medisinske landevinningene på begynnelsen av 1900-tallet i arbeidet for rettferdighet og rettssikkerhet.

Artikkelen er fagfellevurdert.